God morgen...

Jeg kravlet opp av sengen, trett i trynet, og fikk sjanglet meg inn på badet. Trett ja, men ikke så trett som jeg pleier. Egentlig følte jeg meg uvanlig opplagt, nesten litt synsk. Til vanlig har jeg minimal til ingen hjerneaktivitet før jeg har slurpet i meg et par kopper kaffi, men denne morgenen var annerledes. Noe var i gjære.

I det jeg åpnet ytterdøren og den friske morgenluften traff ansiktet mitt slo det meg. Lønningsdag. Selvsagt. For første gang i mitt liv følte jeg at kroppen eller sjelen eller noe sånt snakket til meg. Lønningsdag. Jeg hadde selvsagt håpet at lønningen skulle være inne fredag, men i etterkant er jeg svært lykkelig for at lønningsdagen denne måneden kom på en mandag. Hadde jeg fått penger på konto før helgen ville jeg selvsagt levd som en dronning tre dager til ende. Svidd av hele herligheten, og kommet krypende tilbake på jobb mandag morgen.

Jeg gikk med lette steg opp til jobben. Likevel, den følelsen inni meg, den synske, den sa at noe var galt. Mørkt i butikken. Hva faen? Hvilken idiot har klart å forsove seg, dette kommer til å bli en helvetes dag! Men... Hvorfor står ikke vaskedamen utenfor? Hun burde ha stått der, blåfrossen med et svært smil. Mellom hakkende tenner skulle hun si: "Vinter snart, vinter snart. Du sove lenge ja?" I det jeg stikker nøkkelen i låsen har hjerneaktiviteten steget til et såpass nivå at jeg skjønner det hele. Den er så klassisk at den ikke er morsom.

Fårete glis fra meg.