Sent i går kveld kom jeg hjem til jul. Kald som en istapp og sliten som en vaskefille. (fant ikke noen bedre metafor i forbifarten) Nedlasset i julegaver, blomster og min kjære følgesvenn, en svææær fjellsekk som kan få til og med meg til å vippe bakover. Jeg hadde selvsagt et ørlite håp langt langt inne i hjertet om at det skulle være snø på Tysnes. Mirakler har skjedd før.

Snø eller ikke, det var deilig å komme hjem. Etter å ha forlatt en halvpyntet og halvvasket leilighet, var det fantastisk å komme hjem til et ferdigpyntet og ferdigvasket barndomshjem. Hjemmelaget sylte, lefser, julebrød, hvitt brød, jordbærsyltetøy, julekjeks og kaker. Absolutt alt hjemmelaget og absolutt alt laget av min kjære mor. Jeg må bare ta av meg hatten for den og bøye meg i støvet. Takk mamma!

Denne førjulstiden har gått utrolig fort og jeg har vært på en evig jakt etter julestemningen. En desperat jakt som jeg føler at jeg har tapt. Jeg har spilt julesanger til bristepunktet, knasket håpefullt pepperkaker, kjøpt inn julestjerne og satt nisser i vinduet. Jeg har handlet julegaver til føttene er hovne og kontoen tømt. Til ingen nytte. Julestemningen er borte. Nå er det bare å lene seg bakover og innrømme nederlaget. Om jeg slapper av og later som jeg har gitt opp, kanskje julestemningen kommer snikende da?

God jul til alle kjente og kjære. Nå har mamma begynt og mase om at jeg må begynne å pynte meg til kirken. Kanskje jeg finner julen der?