Regn, regn, kom igjen

I går ønsket jeg meg sol. Jeg stod ute i regnet og tenke at etter 73 døgn med regn ville det ikke vært dumt med litt sol. I dag satt jeg og vaglet meg i kassen på Rimi da det plutselig kom en jente inn med snø i håret. Snøen lavet ned ute. Som barna i barnehagene byen rundt sprang både min kollega og jeg ut. Jeg jublet, danset og lo. De to siste gjorde jeg selvsagt inne i meg, jeg har et rykte å ta vare på. Og jeg tenkte, noen har hørt meg. De har riktignok hørt feil for jeg sa sol, ikke snø, men det kan jeg leve med. Jeg hadde en fin dag.

Det var da jeg kom hjem at idyllen sprakk. Jeg leste noe jeg ikke burde, noe om hva drømmer er laget av, og jeg begynte å tenke. Ikke faen om jeg er villig til å begynne på døgn nr 1 med regn i morgen fordi det kom noen snøfnugg i dag. Jeg har jo ikke fått nytt denne ene dagen med snø som kanskje skal ødelegge den fine forteføljen med regn som vi vestlendinger har bygget opp i løpet av høsten og vinteren. Jeg har vasset til og fra jobb i 73 døgn, jeg har lagt glattejernet på hylla og avfunnet meg med krøllene mine. Jeg har investert i vannfast maskara og blitt vant til trusene som henger til tørk på badet. Jeg har utviklet er nært forhold til paraplyen min og lært at det går an å gå ut selv om regnet pisker. Alt dette for 1 dag med snø? Jeg vil ha regnet tilbake!

Hvem var det som sa jeg burde se filmen "Kunsten å tenke negativt"?