Menn i uniform

Etter en dag i Oslo er jeg hjemme igjen. Denne gangen lærte jeg at taxisjåfører er noen blodsugere. Velkommen etter sier du? Vel, kanskje. Men faktisk så overrasker det meg at de helt åpenlyst prøver å legge en hundrelapp på fastprisen til Gardemoen når de oppdager at det er firmaet som betaler for deg. Når de da får til svar at det kan de vitterlig drite i, så er de til og med frekk nok til å foreslå at vi skal møtes på halvveien med en femtilapp. Jeg hadde mest lyst til å gi jævelen en krone og be han trykke den opp i ræva, men jeg var høflig nok til å bare fortelle han akkurat hvor uprofesjonell jeg synes han var og gi han en liten lekse om hvordan man behandler kunder på en høflig og grei måte for det er da tross alt kundene han lever av og ikke femtilappene han prøver å snyte de for!

Jeg var så heldig å havne på et fly med et par kapteiner som skulle hjem. Mamma mia! Mens jeg sitter i flysetet ser jeg de komme gjennom midtgangen bakover i flyet. Hvite skjorter, rak i ryggen. Kapteinlua under armen. De gullfargede stripene på ermene lyser mot meg i det de nærmer seg. Jeg møter det blå blikket til han ene. Han smiler mot meg og stopper ved mitt sete og begynner å snakke. Jeg gliser dumt tilbake, med haken langt nede på knærne, men rent bortsett fra det gjør jeg lite. Plutselig innser jeg at det stakkaren prøver å si til meg er at han har vindusetet på min rad og om jeg kan være så snill å flytte meg.

I dag gikk det to menn i uniform hjem. En sur en med oslotaxi på brystet og en smigret en med kapteinlua på snei.