Thursday, January 01, 2009

Jenta med fyrstikkene

Oi, med den tittelen fekk eg nesten forventningar om at dette kjem til å bli ein spanande forteljing, men kjære lesarar, eg må nok skuffa dykk fyrst som sist, eg skal fortelje om mi nyårsfeiring:

Kvelden begynte med at eg køyrde rundt på nesten alle kyrkjegårder på Tysnes for å tenne lys. Fyrst gjekk turen til Uggdal der eg hadde kun ei grav å besøke. Me hadde ein fin samtale, men eg gjekk som vanleg derifrå med tungt hjarte. Det er som Olai sa i dag, "Tenk om Bjørn hadde vakna frå dei døde. Då hadde me måtta kjøpe mange gåver til han, så mange julafter som han har gått glipp av."

Berre avbrutt av ein heller lang telefonsamtale (Eg tar ikkje sjansen på å kjøra bil og snakka i telefonen på ein gong) gjekk ferda over fjellet til Onarheim. Her har vi ein heil skokk me tener lys for. Mamma hadde sendt med meg ein post it med navna til dei utvalgde, noko som kom godt med. Likevel hadde telefonsamtalen kosta meg mykje dagslys, dette gjorde det svært vanskeleg å lese gravsteiner. Eg var derfor glad for at eg hadde med meg lommelykt.

Ho var nok litt av eit syn, jenta med fyrstikkene som sprang mellom gravsteinane for å lokalisere slekningar som var gått over til den andre sida. Heldigvis var det ingen av naboane som ringde lensmannen.

Eg gjorde noko der på kyrkjegarden som eg ikkje veit om var fint. Ja, eg gjorde eit par ting som eg veit ikkje var fint, men kva kan ein venta seg når ei ihjelfrose jente med fyrstikker ikkje får fyr? Det er begrensa med fyrstikker i ei eske skal eg fortelje dykk! Då kjem det fort eit par mindre fine gloser, før ein innser at ein står i guds hage.

Over til det som var meint som ein god gjerning. Kva gjelder i skikk og bruk i forhold til å tenne fakler ved graver til gamle kjente, men ikkje familie? Det var eit par graver som ikkje var opplyst. Eg veit at desse ikkje er glømt, men at familien kanskje var på veg. Eg hadde så lyst å tenne lys for desse, men veit ikkje om famlien tar det ille opp når dei kjem. Kanskje dei føler at nokon har trengt seg på grava som dei treng å gå til?

På vegen heim høyrde eg på klinelåter frå åttitallet og sang med av full hals. Eg er ein person uten særlege gudlege gåver når det kjem til synging. Eg kvir meg til og med for å syngje i dusjen av frykt for at naboen ringjer etter doktoren. Men i bilen er jeg ei framifrå sangstjerne, her kan eg skråle så mykje eg orkar.

No har eg konsultert med mor mi angåande skikk og bruk på kyrjegården. Ho seier at å tenne lys på andre sine graver ikkje er god skikk og bruk. Ho meinar at dette er noko som familien må få gjere i fred. Skamfull må eg innrømma at ho har eit godt poeng. I mitt forsvar må eg få poengtere at eg kun tente fakler som eg satte ved sida av gravene og ikkje oppi pyntebedet. Gravene hadde også lykter og desse hadde eg aldri funne på å tenne lys i utan at familien hadde tillate det. Eg føler meg som ein forferdeleg forbrytar no, men mamma kom også fram til at familien mest sannsynleg er bortreist til nyårsafta. Denne konklusjonen trekte ho ut frå at lyktene endå ikkje var tende då eg var der lenge etter mørkets frambrudd. Dette gjer at eg får litt mindre vondt i hjartet.

Vel heime fekk me besøk av morfar. Mamma hadde laga fantastisk kalkun og eg åt meg, for n'te gang denne jula, stappmett. Etter en tung dessert køyrde eg veslesyster på fest. Ho skulle til Lunde. For dei som ikkje er så kjende på Tysnes er dette altså, som pappa kallar det, slummen. Frå den bygda kjem dei raraste avkomma. På Reksteren kan ein skylda på innavl gjennom generasjonar, men i Lunde kjem nok galskapen frå ein god blanding av arv og miljø. Her skyt ein på einannan, drikk og herjar. For å ikkje snakka om utroskap. Sjølv om han nok snakka om gjennomsnittstysneskvinna, så la meg sitere drosjesjåføren frå øya: "Det er faen ikkje lett å vera drosjesjåfør, disse jævla kvinnfolka, dei skal jo aldri køyrast der dei høyrer heime!"

Ja, det var med tungt hjarte at eg køyrde Eva inn i denne mørke bygda. I det eg svinga av vegen inn mot ungdomshuset kjende eg kvalmen stige opp i halsen. Mange fortrengde minner, og nokon som eg, heldigvis, aldri vil få att. Eg svinga bilen i ein stor bue på den såkalla parkeringsplassen for å sjå kva for nokre daudrukne ungdommar som låg strødd i vegbanen. Eg har jo ikkje lyst til å få liv på samvetet. Umiddelbart etter at bilen stansa kom det eit meget bedrukkent og stygt eksemplar av Lundearten og hang seg på bilen. Eg tok ned vindauga. Han stakk hovudet inn og snøvla fram: "Kven er du?" Eg blei sjølvsagt livredd og hadde lyst til å skrike: "Ditt verste mareritt!" Det skulle likevel visa seg at det var nok å seia med den skumlaste stemma eg har: "Eg er mora til Eva!" Pakket slapp heldigvis taket og eg vrengde bilen ut på vegen att. Det vert ikkje eg som hentar Eva i kveld!

Då eg kom heim snurra klokka raskt mot 22.30 og Morfar begynte å få lopper i blodet. Han mumla noko om at han måtte heim og sjå om katta, før han tok beina på nakken og drog. Eg var veldig glad for at han kom og feirte nyårsafta med oss, og må sei at eg likar folk som har vet til å komma seg heim når det sjølv ynskjer det. Morfaren min er ein god mann.

Haldis, nabofrua vår var også komen til gårds. Ho hadde jobba fram til ni denne nyårskvelden. Det var svært kjekt at ho kom bort. Ho er eit slikt fint menneske som alltid snakkar frå hjarterota (-eller var det levra?) sjølv om dette nokon ganger fører til at ein set kaffien i halsen.

Kakene kom på bordet for å forkorte ventetida. Eg var framleis så mett at eg klarde berre såvidt å trykkje ei Haldiskaka, eller tjukklefse som det egentlig heiter, i trynet.

Plutseleg var klokka 23.59 og eg hadde glømt at eg måtte tisse. Slik gjekk det til at jenta med fyrstikkene satt på do da klokka slo tolv og det nye året vart ringt inn.

Eg fekk nok ein gong nytta fyrstikkene denne nyårsafta. Berre for å tenne opp stjerneskudd, ingen fyrverkeri i år. Eg tenkte ikkje langt då eg gav bort alt i fjor. Eller, når eg tenkjer meg om så var det kanskje like greit, eg er litt redd fyrverkeri. Tidlegare år har eg sprunge rundt med vernebriller og heile pakka medan eg kjenner den stigande kjensla av galskap som trengjer på. Det er rart med det korleis fyrstikker og fyrverkeri kan få deg til å balansere på stupet.

Det var mi nyårsfeiring, kva med di?

Ynskjer alle kjente og eit riktig godt nytt år, og benyttar samtidig høve til å takke for det gamle.

Dette vart jo ein søt liten forteljing med lukkelig slutt og alt. Eg sluttar aldri å forundre meg sjølv.

Ja, eg skal besvare det som alle no sit og lurer på. Eg skriv nynorsk for eg driv og les "Saman er ein mindre åleine." Boka er skriven på nynorsk, noko som gav meg lyst til å prøve å gjenoppta gamle kunster. Hovudmålet mitt på skulen var tross alt nynorsk. Er det nokon andre som føler at ein smakar meir på ordene når ein les nynorsk?

6 comments:

Hilde said...

Eg reagerte faktisk på nynorsken. du PLAR (bra nynorsk ord) skrive på bokmål. Du skriv iallefall bokmål på sinnalappane på jobben. Høres ut som ei flott feiring Siv. Hres ut som du kom deg heilskinna gjennom kvelden. til tross for ein mørk tur til slummen. Godt nyttår damen, (som espen seier)

Siv said...

Godt nytt år til deg også! Håper din kveld var fin...

Joachim Hollekim said...

Det var en fin historie og svært godt skrevet. Nynorsk er bra, men jeg er kanskje litt for feig til å kaste meg utpå og begynne å skrive på det.

Godt nyttår kjære søster!

Siv said...

En lærer vel så lenge en lever. Ser at det er mange feil i teksten, så jeg har vel godt av å friske opp nynorsken min ja!

Jeg ble veldig smigret av at du synes historien var godt skrevet. Takk!

Godt nytt år, vennen!

Anonymous said...

Hehe, eg likte kommentaren din til Lundearten:) Dessuten er eg svært overrasket over din ærlighet(?) i innlegget, som eg likte særs godt! Eit veldig seint godt nyttår, kjære!

Siv said...

Tusen takk for fin kommentar, Aud. Du gjorde meg glad! Er litt vanskelig å være ærlig og åpen når hvem som helst kan lese...

Å, om du tenkte på ærlighet i forhold til folk fra Lunde? Jeg synes tross alt Lundefolk er fine dyr, men det er vel lov å skøya litt med dei?