Min nye hverdag

Som noen av mine lesere (om det er noen igjen) vet, så har jeg skiftet jobb siden jeg blogget sist. Eller rettere sagt så har jeg skiftet butikk, stillingen er den samme som før. Det som ikke er det samme som før er kundene. Jeg innser nå at en og annen ufordragelig frue med minkpels eller en misfornøyd fjortis med Onepiece, Uggs, Dolce & Gabbana solbriller og Fendi bag er bokstavlig talt luksus i forhold til det jeg har kommet til. Den fysiske forflyttelsen fra gamle butikken til nye butikken er kort, men å flytte fra gamle butikken med dens pengesterke og krevende kundekrets til nye butikken med byens løse fugler ble noe lenger.

La meg fortelle om gårsdagens arbeidsdag. Dagen begynte med at Jimmy Narkoman og hans kompanjonger kom ramlende inn i butikken med en gang vi åpnet. Som vanlig begynte handlerunden med en runde i pantemaskinen. Så bar det videre mot melkekjølen der de spredde seg. En plass på veien hang jeg meg på ferden, men siden gjengen var spredd over alle vinder ble det som vanlig stikkprøvemetoden. I det de to jeg forfulgte passerte smågodtet forsynte de seg med største selvfølge. Da de ble oppmerksom på at jeg stod bak dem, snudde de seg med munnen full av smågodt. Den ene sa: "Hvorfor følger du etter oss? Vi stjeler ikke!" Smågodtet var visst bare smaksprøver. Den andre fulgte opp med: "Jeg har ikke stjålet siden jeg var 15. Da stjal jeg mye!" Beroligende. Litt småkrangling og fire-fem "kortet er avvist" senere fikk jeg de endelig ut av butikken. Jimmy og CO stakk riktignok innom et par ganger til den dagen, mest for at de synes det er gøy at jeg følger etter dem.

Siden påsken ikke er en høytid for bybutikkene ble det dessverre noen nedprisinger. Vi merker varene med 50% merker for å vise kundene at varene er til halv pris dersom holdbarhetsdatoen er nært forestående. Denne dagen gjaldt det en del kjøttdeig med holdbarhet til 7. april. Dette hadde tydeligvis spredd seg i nabolaget for etter en stund kom prisbevisste Ahmed inn. Han krevde å få snakke med butikksjefen. Han forklarte at vi hadde varer med utløpsdato 7. april til halv pris. Han holdt opp tre karbonadedeig med holdberhetsdato 7. april og krevde å få de til halv pris. Jeg forklarte han at vi bare hadde priset ned noen kjøttdeig med stor beholdning, men at det foreløpig bare var 3. april. Vi ville derfor få solgt ut de tre karbonadedeigene før utløpsdato. På bakgrunn av dette kunne jeg ikke gi han halv pris. Det såg ut som han aksepterte dette. Senere fant jeg de aktuelle karbonadedeigene gjemt sammen med en del biffer med utløpsdato 7. og 8. april inne i kjøttdisken. Ahmed har nok karbonadedeig og biff på middagsmenyen for neste uke.

Disse 50% merkene skulle vise seg å bli svært populære. Tvilsomme Boris likte de så godt at han klarte å pirke lappene av de nedpriste varene og i stedet putte de på andre varer. Det som var mest fascinerende var imidlertid hvor mye han valgte å insistere på at han skulle ha varen til halv pris.

På vei til kassen ut på dagen snublet jeg over slitne Glenn som hadde parkert ved ølet. Jeg spurte han høflig om han kunne forlate butikken. Dette var helt uaktuelt. Under dialogen, eller rettere sagt monologen med slitne Glenn ble jeg oppmerksom på en annen herremann. Han forsynte seg med en partypack Hansa. Så gled han langsomt mot kundeporten. Da denne gikk opp for inngående kunder, såg han sitt snitt og sprang. Det ble dagens trim for meg, men jeg hadde i det minste ølene med meg inn igjen. I mellomtiden ankom vekteren jeg hadde tilkalt. Stakkar gutten i full vekteruniform, inkludert noen altfor store skinnhansker ble stående og snakke med slitne Glenn. Hva de snakket om vet jeg ikke for jeg jobbet videre med mitt, men i øyekroken såg jeg uniformen sank mer og mer sammen og ansiktet som bar uniformen ble rødere og rødere. En time senere var slitne Glenn fremdeles sliten. Vekteren også tror jeg. Tre politifolk måtte til for å få slitne Glenn ut av butikken. Den unge vekteren kom bort til meg etter at politiet og slitne Glenn hadde forlatt åstedet. Med oppglødde roser i kinnene fortalte han stolt at politiet hadde utvist slitne Glenn fra butikken resten av dagen, så om han kom tilbake var det bare å ringe. Jeg kikket på klokken: en time til stengetid. Flott, da ser jeg slitne Glenn igjen på tirsdag i stedet.

Dette er en historie basert på virkeligheten. Alle navnene til de involverte er fiktive, men passende.

Nytt skjønnhetstips?

Jeg tror jeg akkurat renset ansiktet mitt med fuktighetskrem. Det er i så fall andre gang denne uken. Jeg må lage kaffi...

PS! Det er ikke lett å skrive så tidlig på morgenen. I tillegg klarte jeg å publisere innlegget midt i fortellingen, det var ikke meningen. Jeg må slutte med dette...

Typisk meg

å utsette oppgaveskriving til siste dagen. Faen. Jeg sliter. Etter at jeg skrev halve oppgaven var jeg så fornøyd med meg selv at jeg utsatte resten. Nå sitter jeg her, med skjegget i postkassen og skjønner ikke en dritt. Hvorfor kan jeg ikke lære? Og hvorfor er surfing på internett, vasking av leilighet, se i taket, høre på musikk og mekke ting som jeg egentlig ikke klarer å mekke så mye gøyere enn å sette seg ned og gjøre den jævla oppgaven? Typisk meg.

Når vi er inne på mekking, hvorfor innbiller jeg meg selv at jeg er så god til å mekke? Jeg som alltid har et par skruer til overs. Jeg som ikke leser bruksanvisningen for jeg tror jeg skal klare det uten. Hver jævla gang går noe galt. Når skal jeg lære? I stedet skriver jeg girlpower sitater i bloggen min og tror at det går bra tilslutt. Typisk meg.

Siv sover ikke, hun skrur. For å slippe unna studier. Typisk henne.

"Verdenshistorien er full av erobrere som har kapitulert for kvinner"

Isa Miranda

Planen var at jeg skulle få ned et par ord i bloggen min på kvinnedagen, da kunne jeg bruke sitatet ovenfor. Problemet var bare at jeg hadde sitatet, men ingenting annet å si. Er det ikke litt for voldsomt med to "girlpower" sitater etter hverandre?

Det kvinna vil, vil Herren!

Piken med fyrstikkene

Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og 1øp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøl1et seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften - ja, det tenkte hun på.

Borte i en krok mellom to hus - det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å - så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også - da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.


Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.

Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været - og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.

"Nå døde et menneske!" sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.

Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god.


"Mormor" ropte den lille piken. "Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!" Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst - de var hos Gud.

Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.

Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans


H.C. Andersen

Jenta med fyrstikkene

Oi, med den tittelen fekk eg nesten forventningar om at dette kjem til å bli ein spanande forteljing, men kjære lesarar, eg må nok skuffa dykk fyrst som sist, eg skal fortelje om mi nyårsfeiring:

Kvelden begynte med at eg køyrde rundt på nesten alle kyrkjegårder på Tysnes for å tenne lys. Fyrst gjekk turen til Uggdal der eg hadde kun ei grav å besøke. Me hadde ein fin samtale, men eg gjekk som vanleg derifrå med tungt hjarte. Det er som Olai sa i dag, "Tenk om Bjørn hadde vakna frå dei døde. Då hadde me måtta kjøpe mange gåver til han, så mange julafter som han har gått glipp av."

Berre avbrutt av ein heller lang telefonsamtale (Eg tar ikkje sjansen på å kjøra bil og snakka i telefonen på ein gong) gjekk ferda over fjellet til Onarheim. Her har vi ein heil skokk me tener lys for. Mamma hadde sendt med meg ein post it med navna til dei utvalgde, noko som kom godt med. Likevel hadde telefonsamtalen kosta meg mykje dagslys, dette gjorde det svært vanskeleg å lese gravsteiner. Eg var derfor glad for at eg hadde med meg lommelykt.

Ho var nok litt av eit syn, jenta med fyrstikkene som sprang mellom gravsteinane for å lokalisere slekningar som var gått over til den andre sida. Heldigvis var det ingen av naboane som ringde lensmannen.

Eg gjorde noko der på kyrkjegarden som eg ikkje veit om var fint. Ja, eg gjorde eit par ting som eg veit ikkje var fint, men kva kan ein venta seg når ei ihjelfrose jente med fyrstikker ikkje får fyr? Det er begrensa med fyrstikker i ei eske skal eg fortelje dykk! Då kjem det fort eit par mindre fine gloser, før ein innser at ein står i guds hage.

Over til det som var meint som ein god gjerning. Kva gjelder i skikk og bruk i forhold til å tenne fakler ved graver til gamle kjente, men ikkje familie? Det var eit par graver som ikkje var opplyst. Eg veit at desse ikkje er glømt, men at familien kanskje var på veg. Eg hadde så lyst å tenne lys for desse, men veit ikkje om famlien tar det ille opp når dei kjem. Kanskje dei føler at nokon har trengt seg på grava som dei treng å gå til?

På vegen heim høyrde eg på klinelåter frå åttitallet og sang med av full hals. Eg er ein person uten særlege gudlege gåver når det kjem til synging. Eg kvir meg til og med for å syngje i dusjen av frykt for at naboen ringjer etter doktoren. Men i bilen er jeg ei framifrå sangstjerne, her kan eg skråle så mykje eg orkar.

No har eg konsultert med mor mi angåande skikk og bruk på kyrjegården. Ho seier at å tenne lys på andre sine graver ikkje er god skikk og bruk. Ho meinar at dette er noko som familien må få gjere i fred. Skamfull må eg innrømma at ho har eit godt poeng. I mitt forsvar må eg få poengtere at eg kun tente fakler som eg satte ved sida av gravene og ikkje oppi pyntebedet. Gravene hadde også lykter og desse hadde eg aldri funne på å tenne lys i utan at familien hadde tillate det. Eg føler meg som ein forferdeleg forbrytar no, men mamma kom også fram til at familien mest sannsynleg er bortreist til nyårsafta. Denne konklusjonen trekte ho ut frå at lyktene endå ikkje var tende då eg var der lenge etter mørkets frambrudd. Dette gjer at eg får litt mindre vondt i hjartet.

Vel heime fekk me besøk av morfar. Mamma hadde laga fantastisk kalkun og eg åt meg, for n'te gang denne jula, stappmett. Etter en tung dessert køyrde eg veslesyster på fest. Ho skulle til Lunde. For dei som ikkje er så kjende på Tysnes er dette altså, som pappa kallar det, slummen. Frå den bygda kjem dei raraste avkomma. På Reksteren kan ein skylda på innavl gjennom generasjonar, men i Lunde kjem nok galskapen frå ein god blanding av arv og miljø. Her skyt ein på einannan, drikk og herjar. For å ikkje snakka om utroskap. Sjølv om han nok snakka om gjennomsnittstysneskvinna, så la meg sitere drosjesjåføren frå øya: "Det er faen ikkje lett å vera drosjesjåfør, disse jævla kvinnfolka, dei skal jo aldri køyrast der dei høyrer heime!"

Ja, det var med tungt hjarte at eg køyrde Eva inn i denne mørke bygda. I det eg svinga av vegen inn mot ungdomshuset kjende eg kvalmen stige opp i halsen. Mange fortrengde minner, og nokon som eg, heldigvis, aldri vil få att. Eg svinga bilen i ein stor bue på den såkalla parkeringsplassen for å sjå kva for nokre daudrukne ungdommar som låg strødd i vegbanen. Eg har jo ikkje lyst til å få liv på samvetet. Umiddelbart etter at bilen stansa kom det eit meget bedrukkent og stygt eksemplar av Lundearten og hang seg på bilen. Eg tok ned vindauga. Han stakk hovudet inn og snøvla fram: "Kven er du?" Eg blei sjølvsagt livredd og hadde lyst til å skrike: "Ditt verste mareritt!" Det skulle likevel visa seg at det var nok å seia med den skumlaste stemma eg har: "Eg er mora til Eva!" Pakket slapp heldigvis taket og eg vrengde bilen ut på vegen att. Det vert ikkje eg som hentar Eva i kveld!

Då eg kom heim snurra klokka raskt mot 22.30 og Morfar begynte å få lopper i blodet. Han mumla noko om at han måtte heim og sjå om katta, før han tok beina på nakken og drog. Eg var veldig glad for at han kom og feirte nyårsafta med oss, og må sei at eg likar folk som har vet til å komma seg heim når det sjølv ynskjer det. Morfaren min er ein god mann.

Haldis, nabofrua vår var også komen til gårds. Ho hadde jobba fram til ni denne nyårskvelden. Det var svært kjekt at ho kom bort. Ho er eit slikt fint menneske som alltid snakkar frå hjarterota (-eller var det levra?) sjølv om dette nokon ganger fører til at ein set kaffien i halsen.

Kakene kom på bordet for å forkorte ventetida. Eg var framleis så mett at eg klarde berre såvidt å trykkje ei Haldiskaka, eller tjukklefse som det egentlig heiter, i trynet.

Plutseleg var klokka 23.59 og eg hadde glømt at eg måtte tisse. Slik gjekk det til at jenta med fyrstikkene satt på do da klokka slo tolv og det nye året vart ringt inn.

Eg fekk nok ein gong nytta fyrstikkene denne nyårsafta. Berre for å tenne opp stjerneskudd, ingen fyrverkeri i år. Eg tenkte ikkje langt då eg gav bort alt i fjor. Eller, når eg tenkjer meg om så var det kanskje like greit, eg er litt redd fyrverkeri. Tidlegare år har eg sprunge rundt med vernebriller og heile pakka medan eg kjenner den stigande kjensla av galskap som trengjer på. Det er rart med det korleis fyrstikker og fyrverkeri kan få deg til å balansere på stupet.

Det var mi nyårsfeiring, kva med di?

Ynskjer alle kjente og eit riktig godt nytt år, og benyttar samtidig høve til å takke for det gamle.

Dette vart jo ein søt liten forteljing med lukkelig slutt og alt. Eg sluttar aldri å forundre meg sjølv.

Ja, eg skal besvare det som alle no sit og lurer på. Eg skriv nynorsk for eg driv og les "Saman er ein mindre åleine." Boka er skriven på nynorsk, noko som gav meg lyst til å prøve å gjenoppta gamle kunster. Hovudmålet mitt på skulen var tross alt nynorsk. Er det nokon andre som føler at ein smakar meir på ordene når ein les nynorsk?

Gleden ved å surfe

Nå var det så lenge siden jeg hadde logget inn på bloggen min at jeg ikke husket brukernavnet mitt med det samme. Da jeg endelig fant det langt langt bak blant de små grå var jeg sjeleglad for at pc'n min var så vennlig at den husket passordet mitt. Det er bra å tenke på at det kommer noe godt ut av at jeg ikke har penger til å kjøpe en ny. Ja, for en ny trenger jeg! Denne er blitt så treg at den forlengst har tatt fra meg gleden ved å surfe på internett.

Det er altså sjelden jeg er å finne på internett. Hvorfor jeg da nesten alltid er logget på MSN? Det tar så himla lang tid å sveive i gang dette maskineriet at jeg foretrekker at det til enhver tid står på. Så har jeg jo noen snarturer innom nettet, jeg kan vel ikke nekte for det.

For en tid tilbake var jeg på en sånn snartur på nettet. Jeg hadde et spesielt mål med turen min, i disse dager har jeg som oftest det. Jeg lette nemlig etter noe som en avis hadde skrive om butikken min. (Monika, hvordan bøyer en skrive? Jeg får meg ikke helt til å skrive skreve, men det er det som ligger naturlig i min dialekt og jeg tror det er det som er riktig også.) Hvor var vi? -Jo, butikken min. (Pleier å være der...) Etter å ha lett på avisens sørgelig uoppdaterte hjemmesider fant jeg ut at jeg ville google butikknavnet i et håp om at kanskje saken var nevnt på et annet nettsted. Det var den ikke. Jeg fant derimot noe annet, i begynnelsen urovekkende, men det endte bra til slutt. I allefall slik jeg ser det. Rent bortsett fra det med grønnskollingen, det synes jeg var ufortjent.

Vel, les det da vel!

Stille i fjøset

I dag har jeg gjort noe jeg ikke helt kan forklare. La meg prøve. Jeg har renset rørene under vasken. Møkkajobb, men jeg er så utrolig stolt over meg selv. Riktignok måtte jeg ringe en venn, men jeg klarte det. For sikkerhets skyld står bøtten fremdeles under vasken. Er det noe jeg har lært i mine snart 27 år på denne kloden så er det at det aldri er lurt å ta gledene på forskudd. Ikke selg skinnet før bjørnen er skutt.

Ikke skyt bjørnen før skinnet er solgt. Hmm, det er jo ikke dumt det heller da. Du driter jo fort på draget om du skyter en bjørn og så er det ingen som vil kjøpe skinnet. Det har jeg ofte gjort.

Skal en ikke ta noen sjanser?

Vanskelig å skjønne hva jeg snakker om? Ikke fortvil, skjønner ikke mye jeg heller. Prøver bare å finne et nyttårsforsett. Mitt problem er vel at de fleste forsettene jeg kunne tenkt meg å hatt var allerede brutt kort tid etter det nye året begynte. Skrive mer i bloggen kanskje? Jeg har vel brutt det også tenker jeg. Sukk.